Historien bak skilpaddelogoen

En torsdag i desember 2011 møter vi ham. Han som etter hvert skal bli selve symbolet på det vi driver med. Vi er på Costa Rica, og etter mange deilige soldager har himmelen plutselig funnet fram et nytt modus. Det regner. Det øser. I verken thailandsk monsun eller norsk høstvær har vi opplevd makan. Det simpelt hen BØTTER ned. Og det akkurat når vi skal gå hjem fra Bread & chocolate, vår favorittfrokostrestaurant. Vi våger oss ut i det vi antar er en kort pause fra fossevellet. Det viser seg å være en altfor kort pause, på ingen måte lang nok til vår fem minutters spasertur hjem.

Idet vi ankommer vårt hjem, kjære Cashew Hill, som to druknede katter, er selv regnjakkene gjennomvåte. Vannet sildrer nedover bena. På innsiden av buksene. Allikevel er vi lykkeligere nå enn vi har vært på lenge. For på veien hjem, midt i det som pleier å være vei, men som nå ligner mer en liten elv, treffer vi han som var verdt hele turen. Han som vi trodde vi ikke skulle få se, fordi det ikke var «sesong». Skilpadden.

Idet han krabber rolig forbi oss, stryker vi han over ryggen og kaller han Tumalillia.